Tuberosis

Jean-Claude Ellena «En lun høstkveld, i det gylne lyset, ble jeg plutselig grepet av kulden. Vinteren ville være over oss ved daggry. Da jeg åpnet inngangsdøren, snudde jeg meg for å se en siste gang på den siste stilken av tuberose-blomstene, en gave fra en sommer som hadde overlevd, og tenkte at om morgenen ville jeg gå og plukke den for å beruse meg noen dager til på duften. Siden den gang, når kunstig lys svarer på natten, sprer tuberosen seg med sin myke stemme en duft av sjasmin, plomme og krydder. Det er en hvisking, som en bris, som ikke blir sliten. Og hver natt, rundt midnatt, stilner stemmen, så vi kan vente på samme øyeblikk neste dag. Duften er som livet, programmert. Det er noe i denne blomsten av skikkelsen til Shéhérazade som hver natt forteller en historie om å unnslippe døden. Hun gjorde det så bra at historien hennes, fortsatt levende, har blitt en parfyme.»